Min filosofi
av L. Ron Hubbard
«Min filosofi» ble skrevet i januar 1965, og har blitt beskrevet som den definitive uttalelsen fra
L. Ron Hubbard om sitt hans filosofiske standpunkt.
Emnet filosofi er meget gammelt. Ordet betyr «kjærlighet til, studium av eller streben etter visdom eller viten om ting og deres årsaker, enten teoretisk eller praktisk.»
Alt det vi vet om vitenskap og religion, kommer fra filosofi. Den ligger bak og er hevet over all annen viten som vi har eller bruker.
Da emnet i lange tider ble betraktet som et emne som var reservert for lærdommens høyborger og de intellektuelle, har emnet i bemerkelsesverdig grad vært nektet mannen i gaten.
Omgitt av beskyttende lag av ugjennomtrengelig lærdhet har filosofi vært forbeholdt de få privilegerte.
Det første prinsippet i min egen filosofi er at visdom er tiltenkt alle som ønsker å strekke seg etter den. Den tjener så vel menigmann som konge, og bør aldri betraktes med ærefrykt.
Egoistiske lærde tilgir sjelden den som forsøker å bryte ned mysteriets murer og slippe folket inn. Den moderne amerikanske filosofen Will Durant ble av sine lærde kolleger støtt ut i mørket da han skrev en populær bok om emnet: Filosofiens historie. Enhver som søker å bringe viten til folket på tross av motstanden fra «den indre kretsen», blir altså utsatt for skarp kritikk.
Det andre prinsippet i min egen filosofi er at den må kunne anvendes.
Lærdom som er innestengt i mugne bøker, er til liten nytte for noen, og derfor verdiløs hvis den ikke kan brukes.
Det tredje prinsippet er at en hvilken som helst filosofisk viten bare har verdi hvis den er sann eller hvis den virker.
Disse tre prinsippene er så fremmede for filosofiens område at jeg har gitt min filosofi et navn: Scientology. Dette betyr rett og slett «å vite hvordan å vite».
En filosofi kan bare være en vei til viten. Den kan ikke være viten som træs ned over hodet på en. Hvis man har en vei, kan man finne det som er sant for en selv. Og det er Scientology.
Kjenn deg selv – og sannheten skal gjøre deg fri.
Derfor er vi i Scientology ikke interessert i individuelle handlinger og ulikheter. Vi er bare interessert i å vise Mennesket hvordan det kan gjøre seg selv fritt.
Dette er naturligvis ikke særlig populært hos dem som er avhengig av å holde andre i slaveri for å kunne ha makt eller eksistere. Men det er nå engang den eneste veien jeg har funnet som virkelig forbedrer et menneskes liv.
Undertrykkelse og underkuelse er de grunnleggende årsakene til depresjon. Hvis man fjerner dem, kan et menneske løfte sitt hode og bli friskt og glad over tilværelsen.
Og selv om dette kan være upopulært hos slaveeieren, er det meget populært hos folket. Det vanlige Mennesket liker å være lykkelig og friskt. Det liker å kunne forstå ting. Og det vet at dets vei til frihet går gjennom viten.
Derfor har Menneskeheten siden 1950 banket på min dør. Uansett hvor eller hvor avsides jeg har bodd. Siden jeg første gang gav ut en bok* om emnet, har livet mitt ikke lenger vært mitt eget.
Jeg liker å hjelpe andre, og regner det for min største glede i livet å se en person befri seg fra skyggene som formørker hans dager.
Disse skyggene virker så tette på ham og tynger ham ned, slik at når han oppdager at de er skygger, og at han kan se gjennom dem, gå gjennom dem og igjen være i solen, blir han enormt glad. Og jeg er redd jeg er like glad som ham.
Jeg har sett mye menneskelig elendighet. Som en svært ung mann vandret jeg gjennom Asia og så de store kvalene og elendigheten i de overbefolkede og underutdannede landene. Jeg har sett likeglade mennesker, som trådte over døende på gatene. Jeg har sett barn som var kledd i filler, og som ikke var annet enn skinn og bein. Og midt i denne fattigdommen og fornedrelsen fant jeg hellige steder hvor det fantes stor visdom, men hvor den ble omhyggelig skjult og bare gitt videre som overtro. Senere, ved Vestens universiteter, så jeg Mennesket besatt av det materielle, og med all sin sluhet så jeg dem skjule den lille visdom de faktisk var i besittelse av i utilnærmelige høyborger, og gjøre den utilgjengelig for alminnelige og mindre heldig stilte mennesker. Jeg har vært gjennom en forferdelig krig og så dens redsler og lidelser, som ingen gjorde noe for å lette med et eneste anstendig eller menneskelig ord. Jeg har ikke levd et beskyttet liv, og forakter vismannen som ikke har levd, og den lærde som ikke vil dele med andre.
Det har vært mange menn med større visdom enn jeg, men få har reist så vidt omkring.
Jeg har sett livet ovenfra og ned og nedenfra og opp. Jeg vet hvordan det ser ut begge veier. Og jeg vet at det finnes visdom, og at det finnes håp.
Blindet med skadde synsnerver, og halt av fysiske skader i hofte og rygg, sto jeg ved slutten av annen verdenskrig overfor en nesten ikke-eksisterende framtid. På mitt rulleblad står det: «Denne offiseren viser overhodet ingen tegn på nevrotiske eller psykotiske tendenser», men det erklærer også: «Permanent fysisk invalidisert.» Og så rammet enda et slag – jeg ble forlatt av familie og venner, som en formentlig håpløs krøpling og en mulig byrde for dem resten av mine dager. Likevel jobbet jeg meg på mindre enn to år tilbake til sunnhet og styrke, bare ved å anvende det jeg visste og det jeg kunne fastslå om Mennesket og dets forhold til universet. Jeg hadde ingen til å hjelpe meg; det jeg trengte å vite, måtte jeg selv finne ut av. Og det er litt av et kunststykke å studere når man ikke kan se. Jeg ble vant til å høre at det hele var umulig, at det ikke var noen vei ut, intet håp. Likevel begynte jeg igjen å se og gå, og jeg bygde opp et fullstendig nytt liv. Det er et lykkelig liv, et travelt liv og forhåpentligvis et nyttig liv. Mine eneste vemodige øyeblikk er dem som oppstår når sneversynte mennesker forteller andre at alt er galt, og at det ikke er noen utvei noe sted, intet håp noe sted, bare bedrøvelse, ensformighet og trøstesløshet, og at enhver anstrengelse for å hjelpe andre er falsk. Jeg vet at det ikke er sant.
Derfor er min egen filosofi at enhver bør dele den viten man har med andre, at man bør hjelpe andre til å hjelpe seg selv, og at man skal fortsette selv om det stormer, for det er alltid rolig vær forut. Man skal ignorere hylene fra den egoistiske intellektuelle som roper: «Åpenbar ikke mysteriet.» La oss beholde det hele for oss selv. «Folket kan ikke forstå.»
Men ettersom jeg aldri har sett visdom gjøre noen nytte når den holdes for seg selv, og da jeg liker å se at andre er lykkelige, og da jeg har gjort den erfaring at de aller fleste mennesker kan forstå og faktisk forstår, vil jeg fortsette å skrive, arbeide og undervise så lenge jeg lever.
For jeg kjenner intet menneske som har monopol på visdom i dette universet. Den tilhører dem som kan bruke den til å hjelpe seg selv og andre.
Hvis ting var litt bedre kjent og forstått, ville vi alle leve lykkeligere liv.
Og det finnes en måte vi kan lære å kjenne dem på, og det finnes en vei til frihet.
Det gamle må vike plass for det nye, usannhet må avsløres av sannhet, og selv om sannheten blir bekjempet, vil den alltid seire til slutt.
* Dianetics: Den moderne vitenskap om mental sunnhet, utgitt i mai 1950.
